Kristofer Janson – unitarprest og reformator

Kristofer Janson ble født i 1841 i en fin familie i Bergen og vokste opp og gikk på skole der. Damsgaard var deres sommersted. Som student var han aktiv i utflukter, studentkomedier og fester. I 1865 tok han teologisk embetseksamen som den beste i klassen. Lars Oftedal var i samme årskull, og Janson forteller noen slående historier i sin selvbiografi (1913) om den som skulle bli Norges betydeligste vekkelsespredikant. Janson fant imidlertid det teologiske studiet under professor Gisle Jonsson mørkt og åndsfattig. For ham ble teologien et hinder for hans sterke lengsel etter sjelefred og Gud. Som Wergeland valgte han å avstå fra prestegjerning i den norske kirke. Han ble derimot en av Norges mest leste forfattere i det 19. århundre med dikterlønn sammen med Ibsen og Bjørnson. Fra 1865 kom en lang rekke bondefortellinger. Det fattige bygdelivet var sjelelig rikere enn det kunstferdige bylivet, hevdet Janson. Ellers arbeidet han som lærer i Bergen, holdt litteraturhistoriske forelesninger og deltok i målsaken.

I 1869 fikk han lærerjobb ved Christoffer Bruuns folkehøyskole i Gudbrandsdalen, og som nygift betydde det en usikker framtid. Det ble smått med penger. Men det ble også en inspirerende tid sammen med lærelystne gutter. Janson hadde en fengende måte å undervise på. Han medvirket til at Gausdal ble et kultursentrum og bygde sitt hjem på Aulestad, hvor Bjørnstjerne Bjørnson ble hans gode venn. Til ære for Bjørnson kalte han huset Solbakken. Janson begynte nå å lese religionsfilosfi. Han sluttet som lærer og vinteren 1879–80 dro han på foredragsturné til USA og holdt over 80 foredrag for norske utvandrere i Midtvesten. Her kom han i kontakt med flere bøker av frie religionstenkerne som Channing, Clarke, Parker og Ingersoll. Han skriver i selvbiografien:

Og det ble meg en ny åpenbaring. Her fant jeg hva jeg hadde tørstet etter: Inderlig fromhet og alvor, paret med ånd og liv, fri for dogmatisk tyranni under den gamle inspirasjonens lære.

Han ble grepet av unitarismen, spesielt slik den ble formidlet av den amerikanske filosofen Ralph Waldo Emerson. Som transcendentalist hevdet Emerson at den bakenforliggende virkeligheten faktisk kunne erfares og undersøkes med hjelp av intuisjon. Således skulle ”troen” ikke baseres på doktriner, men på sunn fornuft og egen erfaring.

Etter hjemkomsten til Norge ble Janson spurt om han kunne tenke seg oppgaven som unitarprest i Minneapolis. Han takket ja med glede. I august 1882 ble han viet til sitt nye embete. Dette var året etter at Bjørnson var der for å fortelle norske utvandrere at det fantes andre og bedre måter å lese Bibelen på, enn hva Pontoppidan og Luther foreskrev. Bjørnson og Janson var gode venner og hadde felles oppfatning i mye av hva de mente var kristendommens teologiske villfarelser. Janson ble i Amerika i elleve år.

Unitarene bygger sin lære på bergprekenen og på at Jesus var menneske, skjønt inspirert av Gud. Allerede på 300-tallet fantes det kristne grupper som hevdet dette, samt at Gud er En. Disse gruppene ble forfulgt som kjettere. Under reformasjonen på 1500-tallet oppstod på nytt disse tankene blant liberale kristne, som samtidig støttet seg til Platons sunn fornuft og Guds Enhet. Derfra kom ordet unitarisme. De ble forfulgt og henrettet, men grupper i Polen og Transylvania overlevde og videreførte unitarismen til England, og senere til USA. De kalte seg også ”frie kristne”. På 1800-tallet fikk disse gruppene nytt liv i USA, hvor vitenskap og humanisme fikk stor innflytelse. Unitarene la vekt på etisk ansvar, sosiale reformer og demokratisk styring av kirken. Personlig overbevisning var vesentlig, og de fornektet teologisk autoritet og dogmer. De anså at frelse var mulig også i andre religioner og trossystemer. Kvinner ble likestilt med menn både som prester og i kirkearbeidet for øvrig.

De elleve årene som unitarprest i USA ble slitsomme for Janson. Han startet fem unitarsamfunn, prekte flere ganger hver søndag, samlet inn penger, bygde kirker og møtehus, holdt søndagsskole, kvinnemøter, ordskifte og foredrag i kirkene. Ja, han var med på alt, for kirken skulle være et trivelig sted for alle. Slik beskriver han hvordan det gikk til når han kom til en ny forsamling:

Det gamle avguderi med bibeltekstene, den selvmotsigende treenighetslære, den blodige forsoningslære og det evige helvete ble avsatt med glans. Å slippe troen på Jesu guddom falt vanskeligst; men jeg beroliget dem med, at de så gjerne kunne tro på den og burde gjøre det, så lenge dette ennå stod for dem som sannhet. Det vi skulle bli enige om var å elske Jesus og følge ham, så ble vår mening om ham en biting, som ikke burde skille.

Alt dette betydde strid med de etablerte lutherske kirkesamfunn blant norske utvandrere. Dette førte i sin tur til indre spenning og tvil hos Janson. Knut Hamsun kom til USA i 1884 før han var kjent som forfatter, og ble hans sekretær. Hamsun beundret Janson både som forfatter og menneske. Han forsvarte Janson i skrift og tale, hjalp til med kirkearbeidet og holdt selv et søndagsforedrag av og til når sjefen var på reise. Han syntes Janson hadde det altfor travelt, det ble aldri tid til å hvile. Men tross alt forble dikteren levende i Janson, og han skrev skildringer om norsk folkelighet og utvandrernes vanskeligheter. Det ble en lang rekke bøker. I novellen ”Præriens Saga” drøfter han den tragikomiske lutherske kirkestriden i Midtvesten. I selvbiografien skriver han om dette:

På samme tid som en måtte beundre og påskjønne unge presters energi og iver, måtte en også beklage det åndelige tyranni, som den lutherske kirke utøvet over de uvitende kirkemedlemmer, samt den sørgelige strid om betydningsløse læresetninger som hadde spaltet den lutherske kirke i fem stridende partier, som forfulgte hverandre med det hissigste og rødeste teologiske hat.

Tilbake i Norge i 1893 dro Janson på foredragsturné for å vinne folk for sitt frie religiøse syn. Han skriver i selvbiografien:

Jeg hadde utarbeidet fire foredrag, som jeg ville veksle med i Norge. De var alle en stridshandske kastet til ortodoksien, for det gjaldt her å tale fullt og sterkt ut. Deres titler var:

Hva må den oppvoksende, intelligente ungdom kunne fordre av religionen?

Har solsagn øvet noen innflytelse på Jesu historie i evangeliene?

Om spiritismen, dens betydning og farer.

Har vi vært på Jorden før, og skal vi komme dit igjen?

Disse ble utgitt i Foredrag på Gyldendal i København i 1894. Han skriver i selvbiografien:

Jeg åpnet min foredragsrekke i min fødeby. Jeg hadde leiet det største lokale, logens sal, og de mange års fravær og nysgjerrighet hadde gjort, at lokalet var stappfullt. Jeg var spent på, hvordan mine bysbarn ville ta dette for dem uvante angrep på deres religiøse forestillinger. De mottok det rent demonstrativt. Der var en jubel, som ikke ville ta ende og fremkallelser i det uendelige. Det var, som der var gitt luft for noe, som mange i stillhet hadde gått og tenkt på, men ingen hadde våget å si.

Tilbake i Norge fikk Janson igjen sin dikterlønn fra Stortinget. Han dannet den unitariske ”Broderskapets Kirke” i Christiania, men møtte motstand fra offentligheten fordi den ikke kunne godkjennes som kristen dissentermenighet. Janson sa opp som prest, men fortsatte å tale i Arbeidersamfundet og reiste rundt med foredrag i folkeakademiene. Etter samtidens beskrivelser var dette de reneste feststunder, med hans lyse, ungdomsfriske taler. Han ble lett oppglødd, og var alltid folkeoppdrageren som mild og manende ville gjøre hver og en til et godt menneske, gjøre dem glade og få dem til å tro på det gode. Han hadde en nesten barnslig tro på det gode og lyse i menneskelivet. Han ble oppfattet som en rik personlighet i samtiden. Det ble sagt at det liksom lyste godhet og hjertevarme av ham. Enten det gjaldt litterære emner, historiske skildringer, mytologi, religionshistorie, eventyr eller folkedikting, så tolket han det på en mesterlig og inspirerende måte.

I hans hender blir statistikk poesi og referatene blir oppbyggelsestaler

skrev Knut Hamsun, som kjennetegnet ham ”mer som menneskevenn enn menneskekjenner”. Denne karakteristikken likte Janson så godt at han senere brukte den om seg selv. Men det religiøse arbeidet var det som betydde mest for ham. Han skriver i selvbiografien:

Det blir også det, som skal være etter mig, når min litterære produksjon forlengst er glemt.