[ Start ] [ Up one level ] 

< < < < Her er hovedtemaene for dette nettstedet > > > >

Visdomsperspektivet – en guddommelig saga

Artikkel publisert i Alternativt Nettverk

Anne Lofthus Solheim og Rolf Erik Solheim

Det er vanskelig å si om ”Visdomsperspektivet” er litteraturhistorie, dokumentarroman eller alternativbok. Kanskje er den alle tre på en gang. Kristofer Janson (1841-1917) hadde dikterlønn sammen med Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie, og var den mest leste forfatteren ved Bergens bibliotek fram til 1925. Derfor er det mildt sagt besynderlig hvordan han er blitt borte i det norske kulturlandskapet. Han er kanskje den mest glemte kulturpersonligheten i Norge i forhold til sin berømte status for hundre år siden.

Ingen biografi

Men boken er heller ingen biografi. Mest av alt handler den om Jansons metafysiske verdensanskuelse, brakt inn i et lite landsbymiljø i Danmark i 1917 under brennende verdenskrig.

Innsamlingen av faktamaterialet i USA, Danmark og Norge og utformingen av fortellingen har tatt nærmere fire år. Faktamaterialet er flettet sammen i et nåtidsforløp i det lille tettstedet Sønder Jernløse på Sjælland. Fra april til november 1917, altså i Jansons siste år ”på denne siden av livet”, gjør han opp status. Han og hans clairvoyante kone Louise, og legen Frederik Sandby, som også står vismannen nær, er hans utfordrende ledsagere. Landsbyen utgjør kulissene i nåtidsforløpet, mens verdenskrigen og hans sterke tilbakeblikk danner et nyansert bakteppe der smeden, presten og skolelæreren er viktige rollefigurer.

 Landsbymiljøet blir en metafor for et fremtidig samfunn, et bokstavelig Gudsrike på Jorden.  

I siste kapittel tar Janson for seg Anne Lofthus Solheim og Rolf Erik Solheim i et oppgjør om måten de har skrevet boken om ham på. Her må de stå til ansvar for behandlingen av faktastoffet og bruken av Sønder Jernløse som kulisser for et ”teaterstykke” de selv har regissert.

Janson og åndshøvdingene

Kristofer Janson vokste opp i beste borgelige familie i Bergen, og som teologistudent mente han tidlig at det måtte være noe galt med den ortodokse teologien. Han ble aldri prest i Den norske kirke, men fant sin rolle som urokråke i det teologiske miljøet. Som forfatter, unitarprest og en av Norges mest populære foredragsholdere gjennom tidene, ble han mildt sagt kontroversiell.

 Bildet på baksiden av boken viser fra venstre mot høyre de åndshøvdingene som fikk størst betydning for Janson, og boken forteller hvordan han i sin tur påvirket noen av dem. Henrik Wergeland, Walt Whitman og Leo Tolstoy, fikk han av naturlige grunner ikke møte. Men de andre er hovedpersoner i sagaen. Og det var de esoteriske sidene ved dem som kom til å oppta Janson.

Han fant i 1880- og 90-årene (før teosofien og antroposofien) at skapelsen og menneskeheten var gjenstand for en åndelig evolusjon i tillegg til den biologiske. Den berømte engelske biologen Alfred Russel Wallace, som hadde oppmuntret Darwin til å publisere ”On the Origin of Spieces”, hadde laget et vitenskapelig fundament for en åndelig utvikling. Når ”Survival of the fittest” ikke lenger tjente noen hensikt, ville den åndelige evolusjonen ta helt over. Den biologiske evolusjonen kunne således ikke forklare oppkomsten verken av musikken, kunsten eller matematikken. Der måtte andre regler gjelde, mente Wallace. Og Janson var enig.

Henrik Wergeland

I flere foredrag som Janson holdt om Wergeland, og som vi fant manuskriptene til i København, framgår det tydelig at den 22-år gamle Henrik hadde en åpen kanal til det Kosmiske. På kort tid skrev han 700 sider med esoterisk viten, i det kanskje merkeligste verket i norsk litteratur. Han kalte sitt kolossale epos Skapelsen, mennesket og Messias, et verk som selveste Goethe og Schiller hadde forsøkt seg på, men veket tilbake for.

 Janson viser hvordan Wergeland med profetiske evner forutså ting som skulle skje langt inne i framtiden, helt fram i vår tid og enda lenger ...

Knut Hamsun

Den 27 år gamle Knut Hamsun møtte Janson sommeren 1883 i en liten prærieby i Minnesota. Hamsun hadde lest alle Jansons ungdomsromaner og Janson var hans store forfatterhelt.

 Hamsun ble vitne til hvordan norske utvandrere flokket seg om Janson, og han ble så betatt av hans humanisme, at han fulgte med Jansonfamilien til Minneapolis og ble hans sekretær et års tid. Dette var en beveget tid både for Janson og Hamsun. Det skjedde nemlig ting både i Amerika og i Jansonfamilien, som skulle sette deres vennskap på stor prøve.

I boken møtes Janson og Hamsun for siste gang i 1917, mens Hamsun skriver ”Markens grøde”, som han senere fikk nobelprisen for. Det blir et oppgjør mellom dem som trekker inn både fortid og framtid, og hva det er å være forfatter.

Walt Whitman

Den amerikanske nasjonalpoeten var årsaken til Jansons første reise til Amerika i 1879. Han ville treffe mystikeren Whitman ... Og foredragsturneen i Midtvesten skulle finansiere reisen.

 Men Janson fikk aldri møte Whitman.

 Da Janson senere ble tildelt status som amerikansk unitarprest, inkluderte han i stedet Whitman i sin salmebok for skandinaviske unitarer i Midtvesten. Denne salmeboken finnes det ikke maken til i norsk litteratur. Den har med dikt og hymner av Bjørnson, Ibsen, Wergeland, H. C. Andersen og Janson selv som ville få håret til å reise seg på vanlige kirkegjengere. Og kronen på verket er Whitmans hyllest til kamerat Jesus.  

Leo Tolstoy

Denne forfatteren var ikke bare en av verdens mest berømte, men hans livsfilosofi ble for Janson et eksempel på den slags mennesker som i framtiden vil være blant dem som utformer  et kollektivt Gudsrike på Jorden.

 Tolstoy ble nemlig med sin globale etikk, basert på Jesu Bergtale, en utfordring for selveste Tsaren av Russland, som engstet seg for en tolstoysk revolusjon i begynnelsen av det tyvende århundre. Dette var før sosialismen og kommunismen tok overhånd i Russland. Tolstoy påvirket også den unge Ghandi til å utforme sin doktrine om ikke-vold, som i sin tur medførte en ublodig revolusjon mot britene i India.

 Tolstoys offisielle opprør mot den russiske kirken vakte enorm oppstandelse ute i verden, og Janson reiste rundt i Norge samtidig med Arne Garborg og holdt glødende foredrag.

 Dette sjenerte også Den norske kirke som så revolusjonærer både i Janson som i Garborg og Tolstoy. Men de fikk en modererende virkning på senere norsk statsteologi.

Bjørnstjerne Bjørnson

Janson bidro ikke bare til at Bjørnson kom til Aulestad, men han kjøpte tomt av Bjørnson oppi bakken og bygde huset sitt der med navnet Solbakken, til ære for Synnøve. Slik ble de naboer og påvirket hverandres skjebne gjensidig.

 De diskuterte teologi og livets mål og mening så fillene føyk. De diskuterte også ”landsmål” og ”riksmål” og stod på hver sin side, men i unionsspørsmålet med Sverige var de skjønt enige. De fikk tilnavnet ”vadmelsnasjonalister” i pressen, når de sammen stilte opp og holdt foredrag iført vadmelsdress og røde nisseluer.

 Det var Bjørnson som satte Janson på sporet av Whitman, og Janson bidro på sin side til at også Bjørnson kom på foredragstur til USA, der han fortalte norske utvandrerne hvordan de skulle lese Bibelen. Som nyomvendt ateist, herjet Bjørnson vilt i det norske kristenlivet. Og Janson måtte gang på gang sette ham på plass og påpeke at han ikke måtte blande sammen Jesu lære med kirkens lære ...  

Sigbjørn Obstfelder

I reisehåndboken om Amerika som Janson skrev etter sin første Midtvesten-tur, hadde han et langt kapittel om Whitman. Trolig fikk Obstfelder tak i denne boken, og den inspirerte ham som den første norske poet med ingeniørsutdannelse, til å dra til Milwaukee og skaffe seg jobb på tegnekontor. Obstfelders kosmiske glimt kom til å gjennomsyre mange av hans dikt og litterære verk, og han hadde ambisjonen å bli den norske Walt Whitman.

Arne Garborg

De hadde ikke så mye med hverandre å gjøre, men Garborgs siste bøker fikk stor betydning for Janson. Det var i Garborgs Den bortkomne faderen og Jesus Messias som Janson fant Garborgs livsfilosofi identisk med sin egen.

 Og Janson dro ut på turne i Skandinavia og holdt foredrag om det esoteriske innholdet i Garborgs bøker.

 Janson hadde imidlertid vært Garborgs store ungdomsideal som forfatter (han var ti år eldre enn Garborg), og på senere år beundret Garborg Jansons standhaftighet mot kritikken han stadig ble utsatt for fra kirkelig hold, og som lignet mye på hva også Garborg selv fikk gjennomgå.

Henrik Ibsen

Som nyutdannet teolog, 25 år gammel, dro Janson til Roma. Før reisen hadde han sendt brev til Ibsen som oppholdt seg der, og bedt ham møte på stasjonen og hjelpe med å finne et billig og bra pensjonat. De hadde ikke truffet hverandre tidligere, men visst stilte Ibsen opp! Den 38 år gamle Ibsen var ennå ikke noen anerkjent forfatter. Han var nettopp ferdig med Brand, og skrev på Peer Gynt. I seks måneder kom Janson den eksentriske Ibsen nær inn på livet. Janson var en av de få som virkelig lærte ham å kjenne.

 Mange år senere kom Ibsen på Jansons offentlige foredrag i Kristiania, de første i Norge om karma og reinkarnasjon, og om religionens framtid. Foredragene om skilsmisse og ekteskap vakte også stor oppstandelse i 1890-årenes konservative Kristiania. Og Ibsen kom opp på podiet og takket Janson åpenlyst etter noen av foredragene.

 Janson oppdaget senere at det fantes en esoterisk Ibsen, som litteraturkritikere og forskere ikke hadde oppdaget i skuespillene, og som de heller ikke i dag skjønner mye av.

Unitarismen

Unitarene var blant de forfulgte i middelalderen. De flyktet fra øks og bål, og noen overlevde i Polen, Ungarn og Transylvania. Andre flyktet til England og Amerika, der de bidro til utformingen av samfunnet i humanistisk retning. Den Amerikanske konstitusjonen er hovedsakelig utformet av unitarer, og de har i dag, som for hundre år siden; hovedsete ved Harvard-universitetet i Boston.

Unitarismen var vel kjent i Norge og Europa i slutten av 1800-årene, med unitarer som Edvard Grieg og Charles Dickens.

Unitarene avviser alle kirkens dogmer, og lar Jesu Bergtale stå sentralt i sin ”kristendom”. Altså, troen er ikke det viktige. Man finner dem oftest i amerikanske universitetsmiljøer, og det er derfor så enestående at den eneste norske unitarforsamling med egen ”kirke” befinner seg midt ute på prærien i Minnesota. Den drives av ætlinger etter norske utvandrere på stedet der Knut Hamsun takket ja til oppgaven som Jansons sekretær. De som er over 80, snakker fremdeles litt norsk. I festsalen henger fotografiet av Kristofer Janson side om side med  unitarer som Ralph Waldo Emerson, Thoreau, Channing og Parker.

I motsetning til i Norge, der Humanetisk Forbund kjører en ateistisk og religionsfientlig linje, så lever her den religiøse humanismen i beste velgående. ”Religious Humanism” er et ukjent begrep hos medlemmene i HEF, som kunne fortjene å bli informert om unitarismen.

Her er amerikanske unitarers trosbekjennelse i dag:

Vi tror på religiøs ytringsfrihet.

Alle mennesker bør aksepteres og støttes i å utvikle deres egen personlige teologi, og bør kunne uttale sig åpent om sine religiøse meninger uten frykt for sensur eller straff.

Vi tror på toleranse innenfor religiøs tenkning.

Alle religioner fra enhver tidsalder og kultur inneholder ikke bare noe som fortjener å bli verdsatt, men også noe av potentiell verdi for alle, som har lært kunsten "å lytte".

Vi tror på fornuften og samvittigheten som autoritetene i våre liv.

Den endelige dommer på det religiøse område er ikke en kir­ke eller et dokument eller en embetsmann, men det enkelte menneskes personlige beslutning og valg.

Vi tror på den stadige søken etter sannhet.

Hvis intellekt og hjerte i sannhet er frie og åpne, er de åpenbaringer som dukker opp i menneskesinnet ‑ uendeli­ge i antall -, evig fruktbare og vidunderlige.

Vi tror på helhetsoppfatning.

Det er ingen fundamental konflikt mellom tro og viten ‑ re­ligion og verden, det hellige og det verdslige ‑ da de alle har sin kilde i samme virkelighet.

Vi tror på den enkeltes menneskeverd og rett til verdig behandling.

Alle mennesker har lik rett til liv, frihet og rettferdighet, og ingen ide, ideologi eller filosofi er større enn verdien av det en­kelte menneskeliv.

Vi tror på den etiske nytten av religion.

Gode gjerninger er det naturlige produkt av sann tro og beviset på et indre ønske om å gjøre det riktige. Det fullendes gjennom engasjement i samfunnet.

Vi tror på drivkraften i kjærlighet.

Det ledende prinsipp innenfor menneskelig samvær er kjærlighetsprinsippet, som alltid søker den andres velferd, og aldri søker å såre eller ødelegge.

Vi tror på nødvendigheten av den demokratiske prosess.

På åpne dokumenter, rettferdige avstemninger og tillatt kritikk av ideer, så mennesker kan lede seg selv.

Vi tror på viktigheten av et spirituelt samfunn

Validering (gyldigheten eller verdien) av den enkeltes opplevelser krever bekreftelse fra andre, som både kan fungere som en kritisk plattform og et nettverk til gjensidig støtte.

Norske unitarer finner man på nettet:

Den eneste faste unitargruppen i Skandinavia befinner seg i København:

”Fadervår” – Jansons siste verk

Et gjennomgangstema i ”Visdomsperspektivet” er hans siste bok ”Fadervår”, som han arbeidet på i 1917. Her presenterer han bønnene, ikke som tradisjonell ”kristendom”, men som universelle henstillinger til det Kosmiske, med en dypere betydning. Altså tolker han ikke Fadervår med den kristne teologiens fortegn.

Janson ser logikk i motgang og prøvelser som mennesket møter på sin ferd gjennom livet. Han betegner det som kamuflert Kosmisk Kjærlighet. På sanskrit kalles denne prosessen for karma. ”Som du sår skal du høste”. Slik er Gud i følge Janson ingen dommer. Det er bare en sann dommer i menneskets liv, samvittigheten. Skaperen har, i følge Janson, utformet naturens og evolusjonens lover slik at de fungerer som Kosmisk Pedagogikk, med samvittigheten som styremekanisme.

Bibelen er heller ikke ”guds ord”, men menneskenes mening om Gud. Derfor blir spørsmålet: Er det ”Gud” eller ”læren om Gud” man tror eller tviler på? Og hvem skal vi så be til? Da Jesus svarte:  ”Til din far som er i himmelen”, så forklarer Janson denne ”far” som en opphøyet tilstand av Bevissthet inni og omkring oss. Han skriver: ”Kall den hva du vil, Brahma, Vishnu, Allah, Jahve, Kristusbevissthet”.

Slik blir våre åndelige veiledere og medmenneskene ”Guds Håndlangere”, og Naturens Lover utgjør altså den Kosmiske Pedagogikken. Derfor blir vitenskapen så viktig, for det er den som skal kartlegge ”Guds Vilje” ... Målet med det hele, er i følge Janson det kollektive Gudsriket på Jorden, og for ham ble reinkarnasjonen, slik som for Tolstoy, en nødvendighet for å få evolusjonskabalen til å gå opp.

 Jesus hadde sagt at ”Himmelens Rike” er inni oss. Hvorfor da be om at dette riket måtte komme? Janson forklarer at vi må finne Gudsriket inni oss. Men hvordan?

Jesus som pioner hadde realisert Gudsriket (Sannheten) i sitt indre, og var en Messias. Altså, det individuelle Gudsriket var kommet til Jorden med mennesket Jesus. Han var således den fullkomne Modellen for hva menneskene skulle bli, og alle skal en gang bli sin egen Messias med hjelp av formelen: Å gjøre mot andre hva du vil andre skal gjøre mot deg. (Og la være å gjøre mot andre det du ikke vil at de skal gjøre mot deg)

Dette var nøyaktig hva også Garborg senere skrev i boken Jesus Messias.

[ Start ] [ Up one level ] 

© Galleri Ord & Bild i Värmland AB, Östra Esplanaden 24, SE - 67140 Arvika, Sweden

Fax & telephone: + 46 - (0) 570 - 13100

Please send comments (or link suggestions) to: informasjon (at) framtiden-er-din.com