I 1893 kom Kristofer Janson tilbake fra Amerika etter 11 år som
unitarprest i Minneapolis. Han hadde med seg fire foredrag som han holdt under
stor tilstrømning i alle de største byene i Norge. De vakte enorm oppsikt. Han
utgav dem året etter i boken " Fire foredrag" som kom ut på Gyldendal
i København. I 1912 utgav han boken "Skal vi velge Jesu lære eller
teologenes?" som blant annet inneholder en omredigering av nedenstående
foredrag fra 1893. Vi har tatt oss friheten å skrive om Jansons foredrag til
moderne norsk, men beholder en del formuleringer i original form for å bevare
noe av tidskoloritten. Foredraget er til tross for sin alder av mer enn hundre
år, ganske aktuelt også i dagens globale verden. Kanskje til og med mer aktuelt
i dag enn i 1893.
De som sammenligner Jansons foredrag med Garborgs
"Jesus Messias" (klikk på Garborg på religionssiden), vil finne
påfallende likheter.
Anne og Rolf Erik Solheim, september 2000
Den som tror fast på Gud som den allmektige,
allvise og allkjærlige fader, som styrer verdensløpet etter fullkomne og sikre
lover, han frykter ikke fremtiden. Han vet, at menneskeverdenen umulig i
lengden, eller som helhet kan forsumpes. Den har utviklet seg, og vil forstette
frem og opp mot større lys og større forståelse, skjønt enkelte personer eller
enkelte folk kan ha misforstått og misbrukt sin misjon, og tatt opp i seg
råttenhetens tæringsstoff, som bringer fordervelse. Om lysestaken ofte må
flyttes fra det ene folk til det annet, så blir ikke lyset derfor slukket.
Like sikker som utviklingens lov er i naturen,
at treet vokser fra frø til stamme og krone, like sikkert arbeider
menneskeheten seg frem fra villmannsstadiet til klar bevissthet om seg selv,
sitt ansvar, sitt kall, sine evner og sin bestemmelse. La oss kun trygt legge
menneskehetens fremtid i Guds hånd og så hver for oss søke å bli hans redskap,
hans såmann, som etter beste evne arbeider for rettferdighet og kjærlighet, etter
det syn vi har, og på de åndens felter hvor våre evner ligger.
Når vi blikker ut over den kristne verden blir
vi straks slått av den kjensgjerning at de dogmatiske stridsspørsmål ikke
lenger inntar den plass de gjorde i det tredje og fjerde århundres kirke, eller
i skolastikkens eller reformasjonens tidsalder. Vi kan ikke lett tenke oss nå,
våre hovedsteders bakere, murere, sjømenn og andre arbeidere, diskutere på
verkstedene, på gatene og i hjemmene, med lynende øyne og hissige geberder, om
Kristus' to naturer, eller treenighetslærens hemmelighet. Vi kan ikke tenke oss
på våre prestemøter og misjonsmøter, at det ene parti leier en hær av
nevedyktige løsgjengere for å banke det nikenske konsils beslutninger inn i
motpartens stridige hjerner, slik som man kunne se det på Konstantinopels gater
og på det 5te århundres kirkemøter.
Vi kan heller ikke nå forestille oss et møte
med Europas mest lærde teologer, hvor man på fullt alvor disputerer om hvorvidt
englene kan danse på nålespisser eller ei, om hvordan verdens frelse ville arte
seg om Jesus var kommet til verden som en agurk, og ikke som et menneske, om
fete folk ville være fete og magre ville være magre ved oppstandelsen, og andre
lignende «verdensoppdragende» spørsmål, slik man opplevde det i skolastikkens
tidsalder.
Man kan heller ikke nå tenke seg, slik som på
reformasjonens tid, at folk raser mot hverandre som ville dyr, henger, brenner,
halshugger og drukner hverandre for avvik i lære. Vår tid og våre hjerner kan
nesten ikke romme og forstå slikt, så langt er vi utviklet bort fra den tidens
mennesker.
I det hele spiller ikke læren den suverene
rolle, slik den gjorde på reformasjonstiden. Vi orker ikke nå å svelge ytringer
som følgende av Luther: «Jeg beskjeftiger mig ikke med livet men med læren».
«Det handler ikke om livet men om læren». «Vi strider med papistene, ikke om
livet men om læren». «Det legges ikke på langt nær så mye vekt på livet
som på læren». «Slett lære er tusen ganger verre enn slett liv». «Med
livet tar vi det ikke så alvorlig»[1]
Vi ser tvert imot, hvordan det nær sagt i alle
land bryter og brekker i den gamle dogmatikkens lærebygning.
Det er nytteløst å sette brutal makt imot, det
er forgjeves for ortodokse samfunn å nedsette kjetterretter og å dra inn sine
professorer og lærde menn for skranken og jage dem. Sannheten har sin gang i
vitenskapens og kritikkens fremadstormende geledd. Her nytter det ikke med
murer av gamle autoriserte påstander, som ingen annen berettigelse har enn den
at de er gamle, og at de er påstander. Heller ikke nytter det å krype med
alskens urimeligheter bak kirkens store skjermbrett: mysteriet; fordi det vil
vise seg, at mangt av det som smykker seg med navnet mysterium, slett ikke er
det, slett ikke engang er hellig, men bare er hjernespinn av teologisk spekulasjon.
Heller ikke blant de prester som tier bak
statskirkens murer er det helt trygt. Det er som en stilltiende overenskomst
over hele linjen, at man ikke lenger holder på den gamle oppfatning og
forklaring av de gamle dogmer. I England var det således allerede for noen år
tilbake et møte av liberale geistlige, hvor de enstemmig erklærte at Kirken
følte trang til en mer utviklet religiøs tankegang, især nå, da det foregår en
forferdelig reaksjonær bevegelse til fordel for dogmatisme og presteherredømme.
Man uttalte frykt for at Kirken skulle ligge tilbake for sin tids intelligente
tenkning, og man erkjente, at de nye oppdagelser og undersøkelser hadde kastet
et sådant lys over mange dogmer, at disse altså trengte omredigering.
Den nå avdøde amerikanske prest Edvard Everett
Hale, gjør en bemerkning i en av sine taler at «intet er mer alminnelig å høre
nå enn den bemerkning av folk, som ennå offisielt tilhører reformerte kirker,
at ingen kalvinisme lenger ble preket i Amerika. Å angripe noen av de 5 punkter
av den strenge kalvinisme, blant annet at noen er forut bestemt til salighet,
andre til fordømmelse, er å ødsle sin ammunisjon på en forlatt festning. Ingen
svarer på våre skudd».
En av den episkopale kirkes fremste prelater
har ytret om sine 39 artikler, at «dem har kun bokbinderen med å gjøre».
Og se på mange uttalelser av våre norske
statskirkemenn. Man merker, at den gamle dogmatiske trøye fra reformasjonstiden
er blitt en tvangstrøye. Det kommer protester selv fra ellers ortodokse
lutherske prester mot et og annet i de gamle dogmer.
Protesten er da især rettet mot den
bokstavelige inspirasjonsteori, mot den gamle oppfatning om blodforsoning og
mot det evige helvete. Professorer ved Kristiania universitet uttaler seg langt
friere og mer innrømmende nå, enn de torde gjøre for 30 år siden. Den norske
prost Bugge satte visst de ortodokse Københavnere i forbauselse i sin tid, ved
åpent i sine foredrag å uttale at mangt i kirkelæren burde oppfattes som
provisorier, det vil si som midlertidige foranstaltninger, som ikke var skapt
for å bli, men for å falle, når de var blitt overflødige.
Den katolske kirke inntar her en vanskeligere
stilling, en stilling som vanskeliggjør, for ikke å si umuliggjør, teologisk
fremgang. Og den består i at den på forhånd antar paven som en ufeilbarlig
autoritet i trosspørsmål. Man kan altså ikke bevege seg, ikke slutte seg til et
nyere og friere syn uten pavens sanksjon. Fremgangen avhenger derfor av hans
personlighet. Den forrige pave Leo den trettende, var jo, foruten å være en
meget klok og intelligent mann, forholdsvis frisinnet, og med øye for livets
krav. Det var ganske merkelig, at også han viste religionskongressen i
Chicago i 1893 stor interesse, og at han sendte sin velsignelse gjennom
kardinal Gibbons. Mange katolske biskoper og prester deltok også.
Det viser at selv i den katolske kirke er det
behov for samarbeid med andre, ikke bare kristne, men også med hedenske
elementer for menneskehetens felles beste.
Som det største forsøk til mer samarbeid
mellom forskjellige religiøse samfunn står religionskongressen i Chicago i
1893. Jeg har ingen betenkelighet med å betegne den som den viktigste religiøse
begivenhet i det siste århundre.
Max Müller skrev: «Religionsmøtet i Chicago
skal, tross alle et første forsøks brister, i historien stå som et minnesmerke,
et triumfmerke for alle, som i slektsledd har arbeidet på, at et sådant møte
kunne bli mulig for alle, som legger større vekt på religion enn på religioner,
og for alle, som tror, at mennesker kan erkjenne visse store religiøse
sannheter, slik som sannhetens hellighet, Guds faderlighet og menneskenes
broderskap, uten å forstyrres i sine nasjonale tradisjoner, seremonielle bruk
og filosofiske uttrykk. Møtet i Chicago gav uttrykk for tanker som langsomt har
samlet styrke i alle verdensdele, en gjentagelse av Augustins gamle ytring, at
i hver religion finnes det sannhet. Det ble en borgen for, at religionen, som
har til mål å forene menneskehjerter i kjærlighet til Gud, ikke lenger skal
tillates å skille individer og hele nasjoner i fiendtlige leire, rede til å
slakte hverandre til Guds ære, men at heretter skal det bli: «fred på jorden og
velbehag i menneskenes barn».
Når jeg nå tillater meg, ledet av vår tids
forskjellige uttalelser og av den kirkelige verdens historiske kjensgjerninger,
å peke på den retning jeg tror fremtidens religiøse vekst vil ta, så utgir jeg
naturligvis ikke disse streifbemerkninger for fullstendige eller ufeilbarlige,
men som gjenstand for diskusjon og kritikk. Den første store sak å legge merke
til er da den, som også fikk sitt begeistrede uttrykk på Chicago-parlamentet[2]:
den religiøse verden er i grunnen trett av dogmatisk kjevleri. Den lengter
etter samarbeid på felles grunn. Den føler det motbydelige i å forfølge
rettskafne mennesker og fradømme dem kristennavnet, om de ikke lenger vil tro
på et evig helvete eller på at brødet og vinen bokstavelig forvandles til Jesu
legeme og blod i nattverden.
Forskjellige samfunn vil heller inngå en
stilltiende overenskomst om å være enige i å være uenige i enkelte
trosoppfatninger, for så i gjensidig overbærenhet desto kraftigere å arbeide
for å gjøre godt. Dette har i Amerika ikke alene fått utslag i det meget
omtalte Chicago-parlament, som var som en toleransens jubelfest, men også til
daglig bruk i det samarbeid som allerede nå foregår mellom forskjellige sekter
der borte. Ikke slik å forstå at alt er rosenrødt i Amerika. Det finnes nok av
bigotteri og kjetterretter og intoleranse også der. Men ved siden av dette
finnes virkelige bestrebelser for vennlig sammenslutning sektene imellom. Den
unitariske kirke fører an her. Det var nesten ikke en unitarisk konferanse der
borte i de siste år jeg var der, uten at en episkopalprest, baptist eller
metodistprest var innbudt til å være med og uttale seg fra plattformen. En dag
ble således helt tilegnet frelsesarmeen, for å presentere sine ideer og
hensikten med sitt arbeid. I Boston satt jeg selv på plattform sammen med
prester fra de forskjelligste trosbekjennelser i broderlig enighet. Metodister
åpnet sin kirke for mig til foredrag, og da jeg en gang opplyste presten om at
foredraget den aften ville gå stikk imot hans kirkes oppfatning, og at jeg
derfor nødig ville tale der for ikke å såre deres følelser, svarte han: «bry
deg ikke om det, min herre, enhver har rett til egen overbevisning».
Unitariske samfunn har alltid arbeidet hånd i
hånd med de reformatoriske jødesamfunn. Jeg kan ikke glemme min forbauselse,
straks jeg var kommet dit, ved å overvære en jubileumsfest for William Ellery
Channing, den amerikanske unitarismes fader. Mange ortodokse prester deltok og
uttalte at de vel var uenig med ham i teologi, men takket dog Gud for den
velsignelsesrike innflytelse han hadde øvet på hele Amerikas åndsliv.
Noe slikt ville ennå være umulig hos oss. Her
møtes sektene med bitterhet og fiendskap. Når det norske Storting i sin
ubegripelige visdom tillater unitarer å nyte samme rettigheter i Norge som
øvrige dissentere, men dog ikke gir dem rett til å bære kristennavnet, uaktet
menigheten satte i sin konstitusjon, at den ville søke å hevde Jesu prinsipper
og leve opp til dem, og uaktet dens valgspråk er: «i higen etter sannheten og i
Jesus av Nasarets ånd, forener vi oss for å tjene Gud og tjene oss selv ved å
tjene og elske mennesker» ‑ ja, da smiler jeg, ryster på hodet og
henflytter mig i tanken noen århundrer tilbake.
Men utviklingen vil ubønnhørlig gå i retning
av mer toleranse og derfor av mer samarbeid, ved å sætte det felles store over
det skillende mindre.
1) Fremtidens kirke vil derfor ikke komme til
å innta en fiendtlig eller mistenkelig holdning overfor vitenskapens og
kritikkens informasjon. Den vil tvert imot åpne seg med glede for det fulle
dagslys og prise hver ny oppdagelse som kaster lys over hittil mørke eller
tvilsomme steder, selv om denne oppdagelse skulde komme til å slå i hjel hva
man hittil har betraktet som sannhet.
2) Den vil også i likhet med den ånd som rådde
på Chicago-kongressen, se glimt av sannheten i alle edle hedningreligioner, og
ikke lenger betrakte dem som vanskapninger av kristendommen eller som djevelens
verk, men se på dem som sannhetsstråler fra Gud, om enn dempet ved muld og
tåke, sannhetsstråler som varmet og lyste for den tiden og gav hva den kunne
tåle, båret frem av menn som var Guds lysbærere sendt til menneskeheten. De kan
ennå ha noe å lære oss. Den kristne misjon vil preges av dette syn og denne
forståelse og ikke kreve total forkastelse av folkenes fedretro som noe ondt og
stygt, men finne sannhetskornene og knytte sin videre forkynnelse til dem.
Misjonen vil med andre ord ikke skille kristendommen ut som noe absolutt
enestående og motsatt de forutgående religioner. I stedet vil den se sitt
samband med dem og betrakte tidligere religioner som forberedelse av
jordsmonnet for kristendommen. Tidligere religioner var i mangt kristendommens
læremestere, og Jesus av Nasaret stilte seg ikke fiendtlig til dem, men samlet
deres brutte lysstråler i ett brennpunkt i sine ord og i sitt liv. Slik har vi
kristne valgt ham som vår leder og høvding, fordi han for oss representerer den
guddommeliggjorte menneskehet. Jeg bruker dette uttrykk med håp om ikke å bli
misforstått, fordi hans lære inneholder de høyeste idealer han virkeliggjorde
gjennom sitt eget liv, og fordi han har vist oss hva en sann Guds sønn vil si,
det vi alle er kallet til å være.
3)
Det vil også bli en egenskap ved fremtidens kirke at fornuften ikke
lenger behandles og bannlyses som noe, som intet har med religion å gjøre, at
man ikke lenger forlanger at vi skal appellere som siste instans enten til
paven og konsilene i den katolske kirke, eller Bibelen i den protestantiske. En
slik appell vil bli redusert til hva den er: en påstand, som ingen
hjemmel har i virkeligheten. Nyere bibelkritikk har tilfulle vist at Bibelen er
en bok som alle andre med mange skrøpeligheter, feil og motsigelser. Den
representerer ikke ett standpunkt, men mange, slik den strekker
seg utover et tidsrom av mange hundre år og er skrevet av forfattere, som bar
frem sin tids synsmåter. Bibelens bøker fremstiller en utvikling som
altså utelukker det ufeilbarlige, en utvikling fra det lavere til det høyere,
fra Moses til Jesus.
Den gamle bokstavelige inspirasjonslære er jo
nå forlatt selv av ortodokse teologer. Dog ser man, at Bibelen på mange steder
ennå omgis med avgudisk ærbødighet, slik at man ennå risikerer på religiøse
diskusjonsmøter å høre som de eneste bevis, skriftsteder og atter skriftsteder
brukt i fleng både fra Det gamle og Det nye testamente uten hensyn til, om det
er Moses eller Jesus, Paulus eller Johannes, Jakob eller Judas, som sier det.
Uten å bry seg om til hvem eller ved hvilken anledning ordene ble uttalt. Denne
måte å diskutere vil også etterhånden forsvinne. Den foraktede og bannlyste
fornuft vil atter erobre sin plass som den gudgitte gave til menneskene. Og man
vil innse, at intet i virkeligheten kan tilegnes av noe menneske som dettes
rette eiendom ‑ det være seg i det religiøse eller ikke-religiøse ‑
ved ytre maktpåbud. Det må prøves av hvert menneskes egen tankeevne og
samvittighet, før det kan aksepteres av dette menneskes åndelige kjød og blod.
4) Den halvt glemte lære om det «Guds ord»
eller den «gudsfunke», som «opplyser hvert menneske, som kommer til verden» og
hvormed det fjerde evangelium begynner, den blir atter levende og blir
tyngdepunktet i fremtidens forkynnelse. Hvert menneske har gudsmuligheten til
vekst i seg, til å bli likedannet med Jesus, til å bli Gud lik, selv om denne
spire begraves under dynger av råhet og synd. Og denne gudsfunke, som ytrer seg
gjennom vår fornuft, samvittighet og følelsesliv, blir når alt kommer til alt,
den eneste bestemmende faktor for, hva hvert menneske vil og kan tro. Den blir
ingen ytre autoritet. Kunnskap, kirkelære, seremonier, bibellesning, prekener,
lærere, venner, begivenheter kan kun bli rådgivende, kun hjelp til å forme
utviklingen, men den avgjørende beslutning tar mennesket selv i sitt selvvalg,
ledet av stemmen i sitt indre.
5) I det hele vil fremtidens religion legge
hovedvekt på liv og ikke på lære, på karakter og hjertelag, ikke på kunnskap
eller kirkeseremonier. Troen vil ikke bli skilt fra livet, slik den lutherske
kirkeavdeling dessverre, ledet av Luther selv, ofte har fremsatt den. Det
fantes jo blant Luthers etterfølgere de som tilspisset denne yndlingsteori til
den vanvittige påstand, at gode gjerninger endog var skadelige for saligheten.
Trosform vil bli oppfattet som middel, ikke som mål, som drivende kraft til å
meisle karakteren til dens høyeste fullkommenhet. Den tro som best kan tjene
mig på mit nåværende trinn av utvikling blir den beste tro for mig, uansett
navn. Fordi kristendommen ‑ det vil si Jesu kristendom, ikke teologenes -
representerer det høyeste ideal og
derfor best kan meisle vår ånd til å bli en sann Guds sønn og en sann Guds
datter. Derfor er vi kristne. I det øyeblikk vi for alvor mente at Buddha eller
Muhammed representerte noe høyere enn Jesus, burde vi bli Buddhister eller
Muhamedanere.
6) Da det er karakterens vekst mot det gode
menneske det gjelder, vil vekten legges annerledes enn før på menneskets
selvansvar. «Hva du sår, skal du høste» blir grunnloven for alt menneskelig, nå
som alltid. Menneskets frelse blir ikke avhengig av ytre midler som skal virke
tvingende og trolldomsmessig på det. Verken dåp, nattverd eller virkningen av
Jesu blod blir avgjørende. I stedet vil gudsfunken i mennesket samstemme seg
med Guds kraft utenfra, som strømmer til det ikke bare gjennom kirke,
seremonier og prestens ord, men gjennom alt som er rent og vakkert, musikk,
kunst, litteratur, vitenskap, samtale, begivenheter. Alt dette kan være Guds
engler i forkledning, sendt for å virke på hvert enkelt individ. Men hvert
menneske bestemmer selv, om det vil la denne Guds kraft virke på seg eller ei.
Man kan stenge ute selv den sterkeste sol. Slik mennesket selv er og vil,
tiltrekker det seg og omgir seg med god eller dårlig innflytelse, fra jorden
eller fra åndeverdenen, som i sin tur påvirker det mot gode eller dårlige valg.
Gjennom selvvalg går vi veien. Man kan bli
ledet til valgets dør, men om man går gjennom døren, det bestemmer en selv.
Skal menneskets adelskap - den frie vilje - opprettholdes, så kan all
innflytelse, om den så kommer fra Gud, fra Jesus, fra Kirken, fra seremonier
eller hvor som helst fra, som sagt kun være rådgivende, påvirkende, men aldri
brutalt tvingende. Derfor vil fremtidens kirke avvikle dogmer som forsvarer at
en annen har gjort alt i mitt sted, at mitt liv og mine gjerninger intet
betyr for Gud, men at jeg bare kan gjemme meg bak Jesus, som bak et
skjermbrett, slik Luther uttrykker det. Og så skal Gud ikke se på mig men bare
se på Jesu fortjeneste, og jeg får smette inn gjennom himmelporten mens jeg
holder fast i hans kjortel. Det er utrolig at slikt ble forkynt og trodd av
ellers åndsfriske mennesker. I virkeligheten blir dette et forsøk på å narre
Gud, slik at han ikke skal se hva som virkelig er, men bare hva det synes
å være. Fremtidens kirke vil vurdere dette ikke alene som barnslig, men også
som umoralsk og som lettferdig tale om Gud. Man vil finne at Jesus aldri har
undervist noe slikt.
7) I det hele vil fremtidens teologi ikke gå
ut på å spinne nye dogmer eller å forsvare de gamle, men å bringe kristendommen
så nær dens opprinnelige enkelthet som mulig. Den vil arbeide for å erobre
Jesus tilbake for menneskeheten, som dens fulle eiendom. Den unaturlige
konstruerte teori om de to Kristusnaturer vil etter hvert dø av seg selv. Man
ser tegn på dette ved at selv ortodokse teologer utgir skrifter som fremhever
Jesu fulle menneskelighet. De pådrar seg kollegers mistanke og bebreidelse for
å ville skyve hans guddom aldeles til side. Dogmet om Jesu guddom er jo
utsprunget av menneskenes takknemlighet og beundring for helten av Nasaret, en
beundring som har utartet til tilbedelse. Den er uttrykk for trangen til å dra
Gud tett inntil seg, til å gjøre ham menneskelig og mer forståelig. Motivet er
således vakkert, men spørsmålet blir om resultatet er sant. Menneskene tåler
likesom ikke de enkle rette linjer. De vil utbrodere og utsmykke sannheten med
egne fantasier.
Spørsmålet om Jesu person tror jeg ennå en tid
vil bli svevende. Av noen vil han fremdeles betraktes som Gud, uansett om man
derved vil komme til å forkynne to guder. Mange menneskers fromhet er ennå så
innvevd i dette dogme, som de er opplært i fra barndommen av, at de ikke tør
slippe det, hvor fornuftstridig det enn kan synes å være for dem.
Andre vil betrakte Jesus som et overnaturlig
menneske, en slags halvgud. Igjen andre vil betrakte ham som et helt og
fullkomment menneske. Men alle vil mer og mer understreke hans menneskelighet,
selv under hans tenkte guddomskappe, elske ham mer og mer og følge ham bedre og
bedre. Dette er jo det viktigste. Her vil jeg sitere den nå avdøde professor
Petersen ved Kristiania universitet, som ingen ellers ville anklage for
kjetteri. Hva han skriver i sin lille traktat om Jesu guddom, viser hvor
frittalende vårt universitet nå er blitt sammenlignet med for 30 år siden, og
hvor det nærmer seg sannheten, selv hvor dette kan medføre brudd med gamle
oppfatninger.
Petersen skriver: «Det var jo en tid ‑
det vet vi alle ‑ da det ikke var tale om noen Kristi guddom. På den
tiden, da Jesus først opptrådte, kjente Guds folk bare en Gud. Det var
Jahve. Og foruten ham kjente og anerkjente de ingen. Jesus selv var den gang
fullstendig ukjent i sitt folk. Kun den snevre familie gjemte de merkelige
tildragelser ved hans fødsel. Så opptrådte han som lærer og samlet en liten
disippelkrets om seg. Han lot dem forstå at han var den Messias som Gud hadde
lovet. Hans disipler trodde på ham. De trodde at han var Messias, de kalte ham
derfor «Guds sønn» og «Israels konge» (Joh. 1,49). Men den gang anså de ham
likevel ikke for å være noen guddommelig person, verken Natanael, som sa disse
ord, eller Peter eller Johannes eller noen av dem.
Fra denne tid blev hans navn kjent for hele
folket. Det delte seg i to leirer, en for ham, en mot ham. Den
ene gruppen anså ham som djevelens utsending, den andre som profet, delvis til
og med som Messias. Men at han skulde være et guddommelig vesen falt ingen inn,
verken folket eller disiplene».
Professoren søker riktignok siden å bevise, at
etter Jesu død gikk det opp for hans disipler at han hadde vært «en selvlysende
sol», følgelig guddommelig, og at de derfor forkynte ham som sådan. Han vil slå
fast at «så, lenge kristelig tro og kristelig kirke har eksistert, har dette
vært dens grunntro, at Jesus Kristus, dens herre og frelser, er en guddommelig
person».
Her er jeg nok fullstendig uenig med
professoren, og ikke jeg alene, men mange av vårt århundres lærdeste og
frommeste teologer. Jeg synes det bevis han fører for sin påstand er ytterst
svakt og slett ikke overbevisende.
Professoren anbefaler å lese Bibelen for å
overbevise seg. Jeg har fulgt hans anvisning, men dessverre funnet nettopp det
motsatte. Til tross for evangelienes forskjellige meninger om mange ting og
deres kritikkløshet i å oppta selvmotsigende sagn om Jesu person, er de dog
enige i ikke å erklære Jesus for Gud. De er enige i bestemt å atskille ham fra
faderen og underordne ham denne.
Om Jesu guddom hadde vært Kirkens grunntro fra
begynnelsen av, hvordan kunne da en så rasende strid nettopp om dette punkt ha
oppstått innen Kirken, en strid som ble avgjort ved brutal makt og keiserlig
maktspråk?
Derfor blir det også så urettferdig å gjøre
dette dogme til skillemerke mellom kristen og ikke-kristen.
8) Til tross for det jeg sa om at sektene i
fremtiden vil legge bort skillende trosoppfatning og i stedet forene seg om det
som er felles, kan det likevel ikke hjelpe, at flere gamle dogmer vil bli
underkastet kritikk og til sist offisielt forlates, slik de allerede privat er
forlatt. Blant disse vil jeg først og fremst nevne den kalvinske
predestinasjonslære, der noen fra evighet av er utvalgt til salighet, andre til
fordømmelse. Denne lære er så i strid med all tanke om Guds rettferdighet og
kjærlighet og med all menneskelig følelse, at den vil falle av seg selv når
menneskene våger å tenke i det religiøse. Den har jo heller aldri vært antatt
av den lutherske kirkeavdeling.
Det samme gjelder læren om et evig
helvete. At Gud etter en så kort prøvetid som disse 60‑70 år her nede
skulle dømme noen mennesker til evig helvete og andre til evig salighet til
tross for, at forholdene på jorden har vært så ulike, at noen er født og har
levd sitt liv i fattigdom og elendighet, andre i velstand og i kjærlige
omgivelser ‑ det er i seg selv urimelig og avsetter med en gang Gud som
allmaktens og allkjærlighetens herre. Vil man fastholde Gud som innbegrepet av
rettferdighet, godhet og kjærlighet, må man også fastholde, at fra Guds
side når tilbudet om oppreisning ned i selv de dypeste avgrunner
og ut over alle tider. Det finnes således verken tid eller rom hvor hans
kjærlighet ikke når og vil nå. Fastholder man på den anden side, at mennesket
tar sin skjebne i egen hånd, og at alt beror på menneskets selvvalg, da Gud
ikke kan eller vil tvinge en fri ånd til noe mot dens vilje, så munner
denne antagelse ut i den mulighet, at mennesket frivillig velger
helvete. Dette må vi og anse som tilfelle. Så lenge mennesket vil være usalig
og ikke ønsker å komme opp av det uføre hvor det ligger, ved anger og selvarbeid,
så lenge vil det forbli i usalighet eller i et helvete. Helvete er nemlig kun
et navn på en usalig tilstand. Stedet er likegyldig, enten det er her eller
hinsides. Et helvete er ethvert sted, hvor den lidelsens fortærende ild
brenner, som mennesket har brakt over seg selv ved synd, og som ubønnhørlig
følger synden i hælene.
Men å dømme, at denne tilstand for noen skal
vare evig ifølge Guds straffedom, uaktet om synderen gjerne vil slippe ut og
angerfullt vrir sine hender, det er umoralsk, det avsetter Gud som et
fullkomment vesen.
Derfor er det et gledelig tidens tegn at 4000
delegater til bibelgranskernes kongress i Washington i juli i år, vedtok
enstemmig, at noe evig helvete ikke eksisterer. Samtidig vedtoks en resolusjon,
der alle protestantiske prester ble anmodet om å oppgi læren om evig pine i
svovelpølen. Kongressen uttalte som sin mening, at de fleste prester ikke tror
på evig helvete, men er redd for å bli beskyldt for å være vranglærere om de
forteller sine menigheter dette.
9) I det hele vil fremtidens teologi søke å
rense begrepet Gud for alle smusspletter som menneskene i velment iver har satt
på det. All tale om Guds vrede, som ikke kan mildnes før den uskyldige Jesus
blir slaktet som et annet offerlam, alt utidig snakk om at Jesu fortjeneste
skal overføres på oss, innpodes i oss. Dette er aldeles uforsonlig med vår tids
forstand, rettsbegrep og følelse. Vi kan ikke pålyve Gud noe, som blant
mennesker ville bli ansett som moralsk uverdig. Det nytter ikke her å krype bak
ordet mysterium, fordi det ikke kan bevises at dette er noe mysterium.
Det kan heller kalles teologisk oppspinn. Og
ethvert såkalt mysterium som gjør Gud urettferdig og hevnsyk, vil bli forkastet
av fremtidens rettskafne mennesker. Jesu frelsergjerning vil ikke bli lagt i
noe utvortes som utgytelse av hans blod, men i den renhet og den smeltende
kjærlighet, som lyser fra hans ord og liv, og som kan tenne i brann gudsfunken
i oss. Mange av disse dogmer som ikke stemmer med vår tids tenkning og følelse
vil som sagt dø av seg selv. Det vil si, prestene vil slutte å tale om dem, og
menigheten vil opphøre å interessere seg for dem, og snart vil de være som om
de ikke hadde eksistert. De vil kun gjenlyde som et ekko fra en eller anden
fjelldal der en eller annen omreisende lekpredikant trenger litt sterkere saker
for å ruske søvnige tilhørere opp av deres sløvhet og pirre deres nerver.
10) Derimot er det en annen sak som stadig mer
vil fange prestenes oppmerksomhet og innta deres interesse. Det er de
mangfoldige livets kamper hvor de små og undertrykte må kjempe for sin
eksistens og sin menneskerett. Kirken har utilbørlig latt disse livets krav
ligge for i stedet å kjevles om læresetninger. Det praktiske liv hørte ikke inn
under religionen, tenkte man; det fikk bli fyrsters og statsmakters sak. Nå vil
man imidlertid innse at disse tings ordning ikke alene hører til religionen men
er religionens sanne utøvelse. Nødvendigheten av å stifte etiske selskaper ved
siden av kirkene, selskaper hvor all vekt legges på det å lindre samfunnets nød
og skape rettferdigere tilstander viser hvor kirkene hittil har forsømt sin
p1ikt, den å være samfunnenes salt, den å forsvare og gjøre broderkjærligheten
levende. Jeg er enig med den prest som har ytret, at sosialt arbeid vil bli det
som vil forene sektene.
Og blant disse spørsmål, som stadig mer vil
oppta prestenes oppmerksomhet er det første arbeiderspørsmålet.
Jeg må innrømme av alle, at
arbeiderspørsmålene ikke er ordnet, før de er ordnet riktig. Ingen midlertidige
surrogater vil hjelpe. En rettferdig orden som tilfredsstiller alle rettenkende
mennesker, er hva som kreves. Men det er en svær oppgave som ikke kan løses på
et år eller to. Forholdene er blitt så innviklet at det blir vanskelig å
unnlate å gjøre tilsynelatende vold på en eller annen måte. Den endelige orden
må sikkert gjennomgå mange mislykkede forsøk og nederlag, før seieren er
vunnet. Denne orden vil kreve en gjennomgående forandring i folks tilvante
holdninger. Den vil møte protest og opposisjon fra mange hold. Men en ting må
man kunne enes om allerede nå, og det er utgangspunktet, som er:
1)
Det må erkjennes naturlig at enhver, som kan
og vil arbeide, og som virkelig arbeider, det være seg med hånd eller ånd, bør
kunne sikre seg en menneskelig og hyggelig eksistens.
2)
Det må innrømmes, at et menneskes arbeid ikke
må forvandles til et overanstrengende slit, men at døgnet blir rettferdig
fordelt mellom arbeid og hvile.
3)
Det må innrømmes at de forhold som eksisterer
overalt, nemlig at en enkelt mann ved å slå under seg gruver eller store grunneiendommer,
eller ved å skape lønnende fabrikkvirksomhet, kan bli mangemillionær, mens hans
arbeidere, de som bringer skattene opp i dagen og på markedet for ham, fører en
sultetilværelse ‑ det kan ikke være overensstemmende med kristelig moral
eller med grunnsætninger om rettferdig fordeling av arbeidets frukter.
4)
Vanføre, syke eller de som ved ulykke er blitt
arbeidsuføre, bør forsørges av det offentlige.
5)
Nødtvungen fattigdom bør ikke eksistere i et
kristent samfunn.
Disse få grunnsetninger synes jeg alle
rettenkende mennesker kunne bli enige om, så får man overlate den endelige
orden til fremtiden. Å frivillig forsake og oppgi rettigheter vil sannsynligvis
spille en stor rolle her. Broderkjærlighetens plikt må gripe menneskesinnet med
begeistring, slik vi så det ved den store franske revolusjon i August 1789, da
adel og geistlighet frivillig frasa seg rettigheter for sine små og undertrykte
menneskebrødres skyld.
Den andre store sak, hvor fremtidens kirke vil
ha sine øyne vendt er å skaffe kvinnene helt ut sin rett. Den ene halvpart av
menneskene har hittil vært urettferdig behandlet. De har ikke hatt lik rett for
loven, ikke samme rettigheter i samfunnet som den andre halvpart. Hvorvidt de
vil bruke sin rett blir en annen sak, men de skal ha den. I rettferdighetens
navn må man kreve lik adgang til utdannelse, lik betaling med menn for samme
arbeid, lik stemmerett, fullkommen jevnbyrdighet i alle deler.
Kvinnesaken har jo skutt en frodig vekst her i
Norge og på mange felter har den allerede seiret. Man vil jo nå endog slippe
kvinner inn både i Stortingssalen og i landets embeter ‑ unntagen i
Kirken. Prester får de altså ennå ikke lov å være. Dette smiler jeg av, som har
sett og kjent så mange prektige og dyktige kvinneprester i Amerika. Det vil
bare bli et tidsspørsmål når denne skranke faller her i Norge.
Den tredje store sak, som fremtidens kirke vil
gå i spissen for blir fredssaken. Kirken må opphøre med å velsigne krigsfaner
og holde takkefester for vunne slag, må opphøre med å påkalle Gud som herren
Zebaot eller hærskarenes Gud. Kirken må innse at å slakte uskyldige mennesker i
tusenvis er blodig synd, at mord i massevis ikke kan forsvares, hvor det å slå
et eneste menneske i hjel medfører lovens strengeste straff, at krig er en
vederstyggelighet, at militarismens åk er det verste av alle samfunnsåk, fordi
det sprenger nasjonenes bæreevne og utsuger deres marg. Alle disse krigsplaner
og rustningsforsøk forråer menneskenes tankegang. Bestrebelsene bør derfor gå
ut på ved voldgiftsdomstoler å sikre freden slik at de små nasjoner i hvert
fall trygt i sin tid tør nedlegge våpnene.
Å stifte fred på jorden må i det hele tatt bli
Kirkens oppgave, å skape mennesker som vil ha som mål å gjøre Guds vilje i
stedet for å slå hverandre i hjel.
Når vi skal summere hvordan livsanskuelsen hos
fremtidens kirke kommer til å avvike fra nåtidens, vil det vesentlig bli dette:
1)
Den vil ha et mer utvidet syn på Guds åpenbaring. Den vil fastholde, at Gud til
alle tider har åpenbart seg foruten gjennom naturens lover, også gjennom de
enkelte menn og kvinner, som dels på grunn av sin fremskutte viten, dels på
grunn av profetisk inspirasjon har vært Guds lysbærere for sin tid.
Den
vil fastholde at den slags åpenbaring, profetveien, også gjelder kristendommens
stifter Jesus av Nasaret, og kan fortsette etter hans tid, liksom den har
eksistert før hans tid. Derved blir kristendommen opptatt som et ledd i
religionenes sirkel, ikke som noe i alle deler ufeilbarlig, som har dalt ned på
en underfullt mysteriøs måte fra himmelen. Den blir noe som er underlagt
utvikling og vekst som alt annet i verden. Jesus er ikke unntatt. Han var
således ikke ufeilbarlig i alt hva angår naturkreftene og deres vitenskapelige
anvendelse. Vår tids oppdagelser står jo i så måte langt over hans tids. Ja,
det kan være ting han kanskje nå ville ytret seg annerledes om enn den gang, da
han talte påvirket av den esseiske tankegang, f. eks. om kjærligheten og
ekteskapet og skilsmissen. Men Jesus gjentok på en klarere og mer bestemt måte
de evige grunnsannheter, som har lydt utover verden fra dens første tid. Han
satte dem på en ganske annen praktisk måte inn i livet som en drivende og
livgivende kraft. Han etablerte de prinsipper som skal skape menneskenes evige
lykke, og forvandle jorden til et «himmerikes rike», og han levde selv etter
disse prinsipper, ja, gikk i døden for dem.
2)
All denne tale om jødene som det særskilte eiendomsfolk og om hedningene som
Guds stedbarn, som fikk vandre sine egne ville veier forlatt av Gud, slik som
forfatteren av Efeserbrevet skildrer det (Ef. 2,11 og flg.), vil forsvinne fra
fremtidens teologi. Man vil forstå, at Gud ikke holder stedbarn men elsker alle
sine skapninger likt.
3)
Fremtidens kirke vil videre komme til å fastslå åndens personlighet hos hvert
menneske og dens uavhengighet av far og mor, som alene har vært det
kjødhylster, hvori ånden skal bo her nede på jorden. Den vil derfor også
fastslå, at liksom ånden er kommet ned fra himmelen for å gå i jordens skole,
så vil ånden, når dens hus faller, ved hva vi kaller døden, atter gå tilbake
til det sted, den selv har beredt seg gjennom sin utvikling, for så å fortsette
denne enten oppad eller nedad gjennom selvvalg som før, men under andre
betingelser enn jordens. Den vil fastholde, at ånden som en funke av Gud ikke
kan dø, men vil utvikles, til den har nådd sin fullkommenhet, den å være Gud
lik. Den gamle lære om alle tings gjenforening med Gud, eller som Paulus
uttrykker det, at Gud «skal blive alt i alle», den vil opptas igjen på kirkens
program annerledes bestemt enn nå. Hvordan denne utvikling vil skje, kan det
ennå en tid herske forskjellige meninger om, men lovene for den blir alltid de
samme her som hisset, nemlig at ånden blir rådet, hjulpet, formant, undervist,
men må sel ta sine avgjørende valg i
full frihet. Den gamle lære om reinkarnasjon, eller at denne åndens utvikling
for de fleste menneskers vedkommende vil foregå gjennom flere jordliv, den vil
igjen erobre plass.
4)
Det er trinn i saligheten, slik som i lidelsen eller usaligheten. Et lite beger
kan ikke romme så mye som et stort, og hver kan kun motta så mye, som han kan
romme. «I min faders hus er det mange rom» sa Jesus. Den fullkomne
salighetstilstand ville jo bli et helvete for et uutviklet menneske, ville
drepe eller lamme det, likesom for sterkt lys lammer øyenerven.
"Ingen
kan skue Jahve uten å dø» sa de gamle hebreere. Kjærligheten vil nettopp
tilmåle enhver, etter det han kan tåle. Den meningsløse tale om at den som tror
rett, det vil si, slik som hans kirkesamfunn eller prest sier, skal ved døden
fare like opp til Jesus og svinge palmegrener og synge lovsanger, mens de, som
ikke tror rett, skal gå til en evig fordømmelse, den vil etterhånden forstumme,
og man vil ikke kunne forstå, at intelligente og moralske mennesker noen gang
har kunnet fastholde dette.
5)
Den meningsløse tale om at vårt døde og oppløste kjødlegeme engang skal oppstå
og gjenforenes med vårt åndelige legeme, vil opphøre. Kjødlegemet her var jo
bare et midlertidig hylster for vår ånd, og når det etter døden dels er oppløst
i jorden, dels er fortært av ilden eller begravd i havet og er oppsugd og har
vandret over i andre livsformer og er blitt bestanddeler av andre kropper,
hvordan kan det da samles sammen uten å forstyrre eller ødelegge andre livsytringer,
og til hva nytte skulde dette være? Ånden lever jo etter døden fri og frank i
sitt astrale legeme, som passer til de astrale sfærer, hvor den da ferdes.
Hva
skal mennesket så med et legeme nr. 2? Det har ikke bruk for noe annet legeme
enn hva det har. Og går ånden ned til et nytt jordliv, får det jo et nytt
kjødhylster, som veves av dets nye far og mor. Derfor skiller jo også Paulus,
som forstod dette, skarpt mellom det kjødelige legeme og det åndelige legeme,
og forsikrer oss at kjød og blod ikke skal arve himmerikes rike. Når de
nytestamentlige forfattere taler om oppstandelse, mener de alltid oppstandelsen
fra Scheol, det underjordiske sted, hvor de etter jødisk folketro mente, at
alle ånder var i forvaring, inntil Jesus Messias befridde dem. De taler ut fra
disse forutsetninger og ut fra sitt eget billedspråk. De tok jo feil i dette,
da intet Scheol eksisterer; men noen legemlig oppstandelse av de døde kropper
lærte de ikke om. At Jesus var oppstanden vil altså bare si at hans ånd var
steget opp fra Scheol, og som bevis på dette hadde han flere ganger vist seg
materialisert, slik at alle nærværende kunde se ham.
I en fjern fremtid vil omsider den tid komme,
da ikke bare kristne sekter står som venner, men at de også favner andre
religionssamfunn som står med dem på det felles grunnlag som Jesus selv
erklærte som summen av loven: kjærlighet til Gud og kjærlighet til nesten. Den
tiden kommer da Guds kirke samler alle gode mennesker i alle nasjoner, alle som
er gjennomstrømmet av kjærlighetens ånd. Da vil den kristne kirke oppdage at
det å være god og å gjøre godt er summen av all religion, den oppdagelse, at
Jesu kirke ikke var noen sektkirke eller teologikirke, men broderkjærlighetens
store samfunn på jorden.
[1] Sitatene er fra Dr. Krogh
Tonnings artikkel: den kirkelige oppløsningsprosess i Morgenbladet 1896, 443.
[2] På knappen "Earth
Charter" på dette webstedet finns det informasjon om den globale etikk som
fikk sin start da Chicago-parlamentet møttes for annen gang 100 år senere med
mer enn 6000 delegater fra 250 trossamfunn. Her er en link til Chicago 1993.
Den tredje kongressen for verdens religioner fant sted i Cape Town i desember
1999. Link til denne finns på knappen "Religion".