|
|
|
| < < < < Her er hovedtemaene for dette nettstedet > > > >
Tre utdrag fra boken
"Reisen til virkeligheten"
Utdrag 1 Noen dager senere, mens
jeg lyttet til nyhetene om grusomhetene i Bosnia og Rwanda og om nye
atomsprengninger i Kina, følte jeg plutselig dyp omsorg for planeten. Hva er
det vi mennesker gjør med den, og mot hverandre? Michael sa: - Det finnes fremskredne
mennesker, men sett fra Kosmisk perspektiv er menneskeheten på mange måter en
"ung" rase. Aggresjon, intoleranse og begjær er noen av de mest
primitive trekk hos menneskene. Moder Jord er det Guddommelige aspekt som har
utviklet de fysiske livsformene i plante-, dyre- og menneskekroppene. Om disse
utryddes kan det ta millioner av år å utvikle nye organismer som menneskenes
Selv, på sitt nåværende utviklingstrinn, kan ta bolig i. Å utslette livet på
Jorden kan bety en forsinkelse mot menneskehetens åndelige mål, noe som kan gi
store konsekvenser også for resten av universet. Menneskeheten er et Kosmisk prøveprosjekt,
dere behøver hverandre, og Jorden. Om deres adferd synes å ville medføre en
forgiftning av planeten, vil man komme dem i forkjøpet med naturkatastrofer.
Disse ligger imidlertid latent i de naturlover som lenge er blitt misbrukt. Utdrag 2 - Jeg gjør visst ikke annet enn å sove i dag, hørte jeg mor si. Jeg rykket til og åpnet øyene med ordene: - Det er godt for deg å sove, du får krefter av det. -
Hja, jeg gjør nok det, svarte hun halvt leende, men ble fort taus og
alvorlig. Jeg la merke til at hun knyttet nevene med større kraft enn vanlig, løsnet,
knyttet igjen, og løsnet. - Hvordan er det med deg? spurte jeg forsiktig. - Kan du gi meg et glass vann, jeg må ta noen medisiner, smertene
begynner å bli svært påtrengende. Da jeg hadde hentet vannglasset, hjalp jeg henne opp i sittende
stilling. Hun måtte ha forandring. Den sterke, rake ryggen hennes var blitt til
en bred bue. Den ville liksom ikke bære henne lenger. - Kan du rette deg mer opp? spurte jeg varsomt. Hun svelget medisinene og spurte: - Jeg er vel ikke så ille, vel? - Nei da, svarte jeg og tenkte: Den trygge sterke ryggen din vil ikke
mer. Den er syk. Det skjer en prosess under huden din som snart tar livet av deg. - Gi meg tøflene, sa hun plutselig med besluttsomhet i stemmen og
rettet seg liksom enda mer opp. Da hun hadde fått dem på, tok hun gåstolen og gav seg til å rusle rundt. Etter en stund sa hun med fasthet i
stemmen: - Til sommeren vil jeg komme på besøk til deg og Anders. Jeg tar
nattoget. Alltid når mor sa noe, så var det slik. Hvorfor skulle
det ikke kunne fortsette? Kanskje hun kunne bli litt bedre nå, etter de
planlagte cellekurene? Det gledet meg å se henne oppegående. Så ringte det på døren. Det var nabokonen Ester, hun som gikk like
forbi engelen som stod ute i gården den sommerdagen for lenge siden, da jeg var
barn. Jeg fortalte henne aldri om den episoden. Esters hår var blitt tynt og grått,
og huden mer rynket enn før, men hun var fremdeles et oppkomme av godt humør.
Et friskt pust fylte rommet da hun stod
der og smilte oppmuntrende til mor: - Nei, er du blitt så sprek, Irene! - Ja, jeg må jo trene litt, svarte mor, og så nesten ut som i gamle
dager. - Og Sara er hjemme, utbrøt hun. - Ja, vi tre har hatt mang en god
latter sammen, vi, sprudlet hun og rakte meg hånden. - Det er ikke så ofte vi
treffes akkurat. Hun gransket meg nøye et øyeblikk og fortsatte: - Du er visst
den samme som du alltid har vært du, bare ungjenta. - Slå deg ned, sa mor opprømt, nesten som før i tiden. - Så slår vi
av en prat. Selv stablet hun seg varsomt ned i godstolen. Jeg satte raskt frem
tekopper med kaker til. Da været og årstiden var ferdig drøftet, sa Ester med
latter i stemmen: - Husker du den komiske tegningen du laget av meg og far din da du var
jentunge, Sara? Det er vel snart tretti år siden det nå. Skal si du kunne
tegne. - Å den, svarte jeg og strakte meg. Ester slapp løs en kjempelatter som smittet så mor, og jeg måtte tørke
tårer. Jeg innskjøt: - Husker du hvor brått den tegningen forsvant? - Ja, kan du begripe hvor det ble av den? undret Ester aldeles alvorlig,
men så brast hun i latter igjen og fortsatte: - Den bare forsvant helt
plutselig fra kjøkkenveggen uten et knyst. Denne tegningen hadde vært gjenstand for hemningsløse latteranfall opp
igjennom årene, selv lenge etter at den ble borte. - Du skulle vært kunstner, du, Sara! - Ja, men det er da ikke for sent ennå det, bemerket mor. Men Ester var aldri den som ble sittende lenge. Da moroa var overstått,
var hun straks på vei ut igjen, hjem til seg og katta, som hun pleide å
uttrykke det. Jeg så på henne gjennom vinduet da hun gikk forbi stedet der
engelen stod den gangen for lenge siden. Utdrag 3 Følgende natt "drømte" jeg at jeg gikk nedover en gate og
ble stående og se på to sykler i et utstillingsvindu. Mor dukket opp. Hun så
meget frisk og uthvilt ut. Fornyet. Klærne hennes var vanlige. Håret var
hvitt, men fyldig. Hun smilte. Jeg spurte om hun ikke snart ville komme tilbake
til et nytt fysisk liv, men det kom ikke noe svar. Jeg trodde fremdeles jeg drømte.
Etter litt gikk jeg og la meg for å hvile på plenen, et stykke unna butikkene.
Jeg kjente duften av groe. Mor kom etter og spurte litt oppgitt, men fortsatt
blidt: - Ligger du her? - Ja, svarte jeg. - Jeg drømmer jo bare. Jeg rakte henne hånden og bad henne trekke meg opp, og hun gjorde det.
I det øyeblikket tok hun meg med til det Kosmiske riket. Alt var levende og
konkret, mens dagsbevisstheten var årvåken og fungerte som et mottakerapparat,
fullt bevisst hva som skjedde. Mor følte seg hjemme her. Jeg lurte på om hun virkelig fortsatt var
fast å ta på, og grep henne i armen. Det var som om hun hadde en fysisk kropp!
Likedan var mor fullstendig konkret å snakke med, skjønt jeg visste hun ville
vært transparent om hun hadde vist seg i vår fysiske verden. Vi gikk omkring blant butikkene og pratet muntert om det vi så i
vinduene. Jeg gestikulerte og moret meg slik som før mens hun var frisk og
levde på Jorden. Hun mente at jeg burde skaffe en ny sykkel for mosjonens
skyld. Jeg kjøpte meg senere en ny sykkel. - Hvordan kan du kjennes fast å ta på, når du lever i en Psykisk tilværelse?
undret jeg. Der hun gikk ved siden av meg, med lette steg, fortalte hun at det
Psykiske Sinnets evne til å skape er svært omfattende, og at dets evne til å
oppleve er meget mer levende enn man kan forestille seg på Jorden. Hun kikket på
meg med et smil og fortsatte: - Du kjennes selv helt fast å ta på, selv om du
ikke har med deg kroppen hit "opp". Og en ting til: Vi går omkring i ditt
eget område. Du skapte det like før jeg dukket opp. - Hvordan skapte jeg det? Jeg holdt pusten i spenning. Plutselig slo det meg at vi var i samme området
som jeg "drømte" om.... - Ditt høyere Selv har forberedt vårt møte her, Sara. Dette
"stedet" er en Psykisk fremstilt liten verden. - Er vi da ikke i det Kosmiske riket? - Jo. Men det Kosmiske riket er ikke et sted. Det er en tilstand av
Bevissthet.
|
©
Galleri Ord & Bild
Fax & telephone: + 46 - (0) 570 - 13100
Please send comments (or link suggestions) to:
informasjon (at) framtiden-er-din.com |
